 |
Mamma, jeg er ridderprinsen din |
torsdag 13. januar 2011
Jeg griner
Det begynner jo å bli en vanlig foreteelse, men i dag griner jeg fordi Jordmødrene på NRK gir meg ett inderlig savn etter den fødselen jeg aldri fikk. Og jeg lurer på om det savnet gjør at jeg sliter med å føle for sønnen min det jeg ønsker/håper/tror/burde føle.
Da jeg ble gravid fikk jeg ikke tilbud om jordmor, min fastlege fulgte meg opp, men jeg syntes det var noe som manglet. Kanskje det ikke var det, mulig at mine forestillinger om hvordan det skulle være å være gravid og bli mor var helt gale. Men uansett hvor gale de forestillingene måtte være så var de der, og jeg var redd. Redd for masse greier som jeg aldri fikk noe svar på, redd og utrygg gjennom hele det korte (31 uker) lange svangerskapet.
Og redd er jeg jo fremdeles, utryggheten er der hele tiden. Lars spiser ikke, han utagerer, han har det ikke ok i barnehagen, jeg klarer ikke følge han opp.
Og jeg ser at han blir skuffet over at den(jeg) som skal beskytte han og hjelpe han og elske han kommer til kort.
Jeg griner, er det rart?
Da jeg ble gravid fikk jeg ikke tilbud om jordmor, min fastlege fulgte meg opp, men jeg syntes det var noe som manglet. Kanskje det ikke var det, mulig at mine forestillinger om hvordan det skulle være å være gravid og bli mor var helt gale. Men uansett hvor gale de forestillingene måtte være så var de der, og jeg var redd. Redd for masse greier som jeg aldri fikk noe svar på, redd og utrygg gjennom hele det korte (31 uker) lange svangerskapet.
Og redd er jeg jo fremdeles, utryggheten er der hele tiden. Lars spiser ikke, han utagerer, han har det ikke ok i barnehagen, jeg klarer ikke følge han opp.
Og jeg ser at han blir skuffet over at den(jeg) som skal beskytte han og hjelpe han og elske han kommer til kort.
Jeg griner, er det rart?
Abonner på:
Innlegg (Atom)