Jeg er verdens verste mamma, eller, det finnes sikkert noen verre, men jeg føler meg som det. Jeg våkner hver dag (hvis jeg har sovet) og vil kaste opp fordi en liten gutt på 3 år suger all livsvilje ut av meg. En liten en som gråter, hyler, sparker, slår, spytter og kaller meg for dum hele dagen. Og hele natten. Og ja, jeg innrømmer det, det gjør noe med meg, det gjør meg gledesløs, kvalm, trist og uendelig lei. Noe som igjen fører til at den allerede korte lunta skrumper minutt for minutt. Så jeg bidrar til at min treårige nemesis blir sintere, mer sutrete og slår og sparker enda mer. Han føler seg ikke helt bra sier han, det skjønner jeg godt.
Tanken på en dag til med dette gjør meg totalt maktesløs, jeg vil bare vekk. Jeg vil ingenting, har ikke lyst på noe, orker ikke tanken på å skulle se andre mennesker.
Tre år med eneansvar for dette har tatt knekken på meg, jeg vil ikke være mamma mere, jeg vil ikke være noe som helst, jeg vil bare bli borte.
